Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem, — elsker, elsker det og tenker på vår far og mor 𝄆 og den saganatt som senker drømmer på vår jord. 𝄇
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malet
korset med sitt blod,
𝄆 fra dets høye Sverre talet
Roma midt imot. 𝄇
Bønder sine økser brynte
hvor en hær dro frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
𝄆 andre kunne bare grede,
men det kom igjen! 𝄇
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
𝄆 husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald! 𝄇
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
𝄆 det gav døden selv sin ære —
og det gav forlik. 𝄇
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen,
gikk vi søderpå;
𝄆 nå står vi tre brødre sammen,
og skal sådan stå! 𝄇
Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt, hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, 𝄆 har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. 𝄇
Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, 𝄆 også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir. 𝄇
